Stageway

Madrugada

  • Management Stageway Talent / Arne Svare (e-post)
  • Booking Stageway Talent AS / Sigve Prestnes (e-post)
  • Promotion HES / Erle Strøm (e-post)

Madrugadas gjenforeningsturné for to år siden ble en triumfferd gjennom fjorten europeiske land. Bandet møtte en fanskare som har vokst betydelig i årenes løp, og flere steder ble konsertene utsolgt så fort at større arenaer måtte bookes. Vokalist Sivert Høyem beskriver turnéen som befriende og forløsende. «Jeg har aldri noensinne følt meg så komfortabel på scenen. Jeg har heller aldri fått så stort kick av det å stå foran et publikum.» Ordene får bifall fra hans musikalske medsammensvorne, bassist Frode Jacobsen og trommeslager Jon Lauvland Pettersen. Nå satser bandet for fullt videre, og ser fram til å møte sitt dedikerte publikum igjen på ny turné neste år. Sentral for gjenforeningsturneen var bandets debutalbum «Industrial Silence». Det var tjueårsjubileet for albumet som var den direkte årsaken til at de kom sammen igjen, og albummaterialet utgjorde kjernen i repertoaret på konsertene. Albumet ble et formidabelt gjennombrudd for bandet da det kom ut sensommeren 1999, og regnes i dag som en klassiker. «Da albumet var ferdig, visste vi at vi hadde laget den beste plata vi hadde i oss på det tidspunktet», forteller Lauvland Pettersen. «Vi ville skape et tidløst, klassisk album, og når vi spilte låtene på ny tjue år senere, merket vi at de definitivt hadde tålt tidens tann.» Publikum på den nylig annonserte Europaturneen vil også få servert noen rykende ferske låter, siden bandet i disse dager jobber med ny musikk. Madrugada har vært elsket og savnet, og det var et lidenskapelig og til dels ungt publikum som møtte bandet på europaturneen. Frode Jacobsen forteller at en viktig motivasjon for å komme sammen igjen, var å ta fatt i bandets historie og forsøke å finne felles grunn på nye premisser. Det gjorde de gjennom musikken, og bandmedlemmene opplevde at det gikk overraskende lett å finne tonen sammen. «Det beste er alt du ikke trenger å si.» Turneen gav dem også anledning til, kanskje for første gang, å verdsette det musikalske uttrykket de skapte i løpet av de intense årene tidlig i karrieren. Turneen var preget av gjensynsglede hos både publikum og band, men et bandmedlem ruver ved sitt fravær. Gitarist Robert Burås gikk bort så altfor tidlig i 2007, kun trettien år gammel. «Robert er uerstattelig», sier de tre andre, «Og vi vil heller aldri forsøke å erstatte ham.» I stedet hentet de inn to av norsk rocks mest markante musikere, og venner av bandet. Cato «Salsa» Thomassen og Christer Knutsen spiller begge gitar og keyboards, og den utvidede besetningen gjør bandet i stand til å realisere det mektige lydbildet fra debutalbumet mer nøyaktig enn tidligere. Fra første tone i øvingslokalet var det klart at den musikalske magien fortsatt var til stede. Ikke lenge etter at turneen var over, bestemte bandet seg for å satse videre. Madrugada hadde alltid noe tidløst over seg. Bandet oppstod som en evigvarende samtale om musikk, som etter hvert ble flyttet inn på øvingslokalet, og derfra videre til scenen og platestudioet, der mørk, melankolsk magi ble skapt. Både kritikere og publikum ble grepet av nerven i det musikalske uttrykket. Hvert av medlemmene kom med sitt unike bidrag til det som var Madrugadas identitet. Høyems dypfølte baryton. Jacobsens grunnsolide bass. Lauvland Pettersens oppfinnsomme trommespill. For ikke å snakke om låtene. «De beste låtene våre var aldri etter boka. Vi måtte gjøre tingene på vår egen måte.» I 1998 skrev bandet kontrakt med Virgin. Året etter føk debutalbumet sensasjonelt rett inn på toppen av VG-lista. Derfra gikk det bare én vei. Madrugada var en kunstnerisk og kommersiell suksesshistorie. De vant fem Spellemannpriser og to Alarmpriser. Platene deres solgte til gull og platina. Fem studioalbum, ett livealbum og en rekke singler og EP-er gav bandet ut. Da Madrugada ble oppløst i 2008, etter å ha fullført sitt selvtitulerte sistealbum på pur viljestyrke, syntes historien å være over. Gjenforeningsturneen for to år siden ble et uventet, men gledelig nytt kapittel. Nå annonserer bandet flere konserter neste år. Siste tone er ikke sunget.